Et hundeliv..........

Her finner du litt av hvert

"Et hundeliv" 2006

Fredag 20.04.07

Mens jeg venter på min egen, ja tenk min helt egne lille valp så kan jeg ikke gjøre annet enn å "knipe" litt i og ikke minst smugkose med andres små nurk.

De er så deilige disse små der de løper rundt i gresset. Snuser litt her, før de snur og snuser videre der...

Hele tiden på jakt etter nye spennende ting.

Leker masse slik valper skal gjøre. Men selvfølgelig tar de en pause i leken når ukjente, store skumle hunder kommer inn i hagen.

Da er det tryggest å gjemme seg under ting som trygge hagestoler eller lignende....

Store hunder er kanskje skumle, men hva betyr vel det når nyskjerrigheten tar helt overhånd. Mååå jo bare sjekke denne store saken ut på nært hold. Kan jo ikke gjøre annet...

Spiller da heller ingen rolle at de har en diger hale som veiver frem og tilbake like over hodene deres.

Nei de er for nyskjerrig..., og bare må dilte litt etter. De kan jo risikere at de går glipp av noe spennende hvis de lar være....

En "greie" med valper er grenser.  

Grenser må utforskes og læres på samme måte som alle andre ting. Og når de så vidt har skjønt hvor grensene går så er det ingenting som er mer spennende enn å utforske grensene. Og da spesielt utsiden av dem...

Det var utrolig artig å se på begge disse små i dag. For hvor var det de på død og liv skulle gå.., jo på utsiden av hagegjerdet.

Hullet (som forøvrig var det eneste) i gjerdet var rett og slett uimotståelig for de små.

Lite hjalp det på at de gang på gang ble hentet tilbake til "lovlig" grunn igjen. Utsiden av grensene var utrolig spennende. Selv Hedda prøvde å holde dem i sjakk, men det var andre ting som fristet mer for øyeblikket.

Når de endelig ga opp utsiden av hagen så bar det rett videre til rampestrekene. Her sto Mira for hoveddelen av opplæringen. Tross hennes unge alder så kunne hun virkelig vise til gode grunnferdigheter i graving.

Dette skulle hun tydeligvis lære videre til Rudi. Rudi på sin side ville heller rase rundt på gresset, men det ville ikke den lille sorte og hvite være med på : )

Nei derfor la hun virkelig all sin sjel i gravearbeidet..., det hun antagelig kan avslutte i Kina en gang etter at hun har nådd voksen alder

Kontakttrening

11. april 2007

I dag har vi fått oss en skikkelig treningsøkt ute i finværet for en gang skyld.

Siden kontakten mellom øvelsene etterhvert har blitt ganske så rusten så fant jeg ut at det var på tide å gjøre noe med den.

Trente derfor på kontakten og ikke minst det å holde på den. Dette er en greie som overhode ikke er nytt når det gjelder oss to i treningen. Det oppstår som regel når vi har trent mye på enkelt-øvelser og triks.

Uten å tenke over hva vi gjør...

Hun har nemlig en kjempekontakt..., -helt til hun har gjort sin "greie" og har fått klikket.

Men fra hun har blitt belønnet med godbiten så er hun såååå uoppmerksom.

Da tar hun gjerne en liten turn, snuser litt og sjekker at det ikke ligger gjenglemte godbitrester på bakken osv.

Så..., tar frøkna kontakt igjen, hvis jeg ikke har kommet henne i forkjøpet da, og bedt henne om å følge med.

Derfor endret jeg i dag "reglene".

Hver gang hun så på meg under treningen så kom det et klikk og godbit.

Hver gang hun tok kontakt så kom det et klikk....

Hver gang hun nærmet seg meg så kom det et klikk, osv, osv...

Med andre ord så ble hun bombardert med klikk og belønninger etterhvert. Noe som resulterte i at det fort ble slutt på all snusing og uoppmerksomhet. Hvorfor snuse etter noen skarve gjenglemte godbiter på bakken når de blir servert rett i "gapet"...., i bøttevis...?

Etter denne treningsøkten virket det som om Hedda hadde utnevnt meg til  flue/ -eller..., æææ/ -hundepapir.

For hun slapp meg nesten ikke med blikket under hele treningsøkten.

Derfor måtte jeg heller ikke vente lenge før resultatene kom.

Vi fikk tatt en gjennomgang på mange ulike øvelser hun allerede kan. Noen kan hun riktignok bedre enn andre, men det viktigste denne gangen var faktisk kontakten.

Og den ble etterhvert kjempebra

Etter at vi ga oss så var denne frøkna ganske så sliten. Det tar på å bruke hodet...

Noen dager på "vift"

20-21.02.07

Etter å ha hatt Balto her over helgen så skulle han på tirsdagen hjem igjen.

De siste dagers grensesetting for "sniken" Balto har virkelig hjulpet.

Han er nå en helt annen hund, og kan ta livet litt mer med ro selv om det skjer ting rundt ham. Supert!!!

Reiste opp til Anne på tirsdagen der vi møttes for å gå på tur. Anne har tatt turen opp til Rødli-hytten flere ganger tidliger men det har liksom aldri blitt til at jeg har slått følge.

Derfor ble det min "Rødli-deby" i dag :) 

Balto fant liksom ikke helt ut hvordan Smart dog-leken

fungerte, men kan ikke påstå at han ikke forsøkte ihvertfall :)

Vi hadde en koselig tur og hundene kunne gå løs stort sett hele veien siden det var lite folk ute.

Veien oppover/innover til hytten er gruset hele veien, men tipper at det vil være supert å stikke litt mer av fra veien på sommerstid når det er litt tørrere.

Det skal være flere stier som går rundt vannet.

Vel opp ved hytten hadde vi en liten pause. Vi skrev oss inn i hytteboken før vi så vendte nesen tilbake.

Siden vi på forhånd hadde avtalt at jeg skulle bli over så bar det tilbake til Anne. Der bar det rett i innregistrering av to tibber som skal omplasseres.

Wimsen og Leopold.

Vi hadde en utrolig koselig kveld der Anne laget deilig mat :)

Utpå kveldingen begynte det å snø så den flotte vårstemningen jeg måtte ha brygget på dagen i forveien forsvant som dugg for solen.

Dette bildet tok jeg på morgenkvisten av Anne når hun var ute for å gi alle kaninene vann.

Ikke mye vår i luften her nei....

Onsdag...

Hver onsdag går Anne og Marit på oppdagelsesferd rundt på Os.

I dag fikk jeg og hundene være med på "kjøtt og flesk"

Anne hadde funnet en bra tur ved kysten, men siden værgudene sendte en skikkelig sur og kald vind "rett i fleisen" på oss så ble denne turen utsatt til seinere.

-Takk og lov tenkte jeg i mitt stille sinn.... Det finnes ikke noe surere enn vind rett inn fra sjøen. -Har liksom litt erfaring med sånt fra Øygarden skulle jeg tro....

Den nye turstien som stiplet seg over det flunkande nye turkartet til Anne så liksom litt mer ok ut. Den skulle visstnok gå gjennom en skog..., deilig...

Og riktig nok..., turen gikk gjennom en skog, men ifølge Marit så hadde vi havnet på en diger og ikke minst forblåst fjelltopp hvis vi hadde fulgt de stiplede merkene på Annes kart.

Kanskje de som hadde tegnet inne turstien på kartet også burde merket denne løypen med hvilket utstyr som var påkrevd for å gjennomføre turen.

-I dette tilfellet:

Klatretau og riktig utstyr til sikring. Og for ikke å glemme så hadde det vært ok med et ekstra beskyttende lag med beskyttelse på utsatte steder grunnet flere passeringer av piggtrågjerder.

Vi kom aldri til toppen vi. Det var liksom ikke rette dagen til det. Istedenfor tok vi turen gjennom skogen og tross både knall og fall og flere elvekrysninger så kom vi oss tilslutt helskinnet tilbake til utgangspunktet.

Litt våt på beina, men skitt au, det er sånn det skal være etter en skikkelig tur.

Tusen takk for turen jenter :)

Her er alle jentene og Balto samlet på et brett.

"Fisketur"

Søndag 11.02.07

På en nydelig dag som dette var det kjekt å ha noen med seg på tur. Men siden det ikke var noen utover hundene som meldte seg frivillig til å slå følge så måtte jeg tydeligvis ty til fantasifulle hjelpemidler hvis jeg ville ha turfølge.

Fant derfor en gammel fiskestang i kjelleren, festet så en lekker wienerpølse i snøret og prøvde fiskelykken. Det var ikke så lett å få noe på kroken, men etter stund så fikk jeg nå endelig napp. Sondre var den første og eneste som beit på, men trengte ikke flere jeg.

-Hadde jo tross alt fått turfølge.....

Vel fremme var ikke hundene seine om å lange ut.

Det er jo klart, når de ellers så våte og ekle markene er beinfrosset.

-Ja da må det bare bli action.

Jentene løp, og løp, og løp....

Men en liten pust i bakken var det visst også tid til....

Alle gode ting er tre...

Tur med Anne og Christel på fjellheimen ovenfor Trengereid

Joda, er nok ispirert av både Annes og Christels beskrivelse av vår heftige villmarksopplevelse i fjellene over Trengereid sist lørdag.

Men gode ting kan jo fortelles om og om igjen, både i tide og utide.

Selv om vi har kjent hverandre i flere år så har vi faktisk aldri vært på tur sammen alle sammen. Derfor ble dette dåpen vår. Og som i enhver dåp hører det med vann. I dette tilfelle, -mye vann.

Christel tar vanligvis beina fatt oppover fjellene, men det gjorde ikke sitt til at vi hadde planer om å gjøre det samme denne dagen. Bilen min er mye mer driftsikker i slike bakker enn beina mine. Derfor falt valget på bilen som transportmiddel opp på toppen ganske så naturlig.

Etter å ha stuet bilen full av hunder og godt kledde damer så bar det oppover i fjellene. Sånn cirka i 1000 meters høyde (+/- ?) parkerte vi bilen i en lomme og trasket utover viddene.

Vi begynte med friskt mot. Stien vi fulgte gikk gjennom "et lite" vann. Men dette var jo enkelt å forsere....

Tålte såpass mente vi.

Og ganske riktig etter litt balansegang så kom vi oss over.

-Ingen problem!

Passerte et vann der det helt sikkert er fint å bade på sommerstid både for to og firbeinte. Nå derimot har ingen interresse av det iskalde vannet foruten Hedda og Balto da....

De var begge utrolig fasinert av dette kalde, glatte som lå og skvulpet

rundt uti vannet når de tråkket på det. Spennende å se hva som skjedde når de dyttet borti det. Balto var helt "fjetret" og måtte bort til isflaket flere ganger bare for å dytte én gang til.

Alle hundene koste seg "grønn" der de løp som noen tullinger.

Marco var en av de ivrigste som vanlig der han i sin iver brøytet seg gjennom myrhull etter myrhull.

Han virkelig elsker dette...

Desto mer flirer jeg når han plutselig ikke tør å hoppe over en liten bekk.

Han er faktisk verre enn meg.---

Alle har kommet seg over den lille bekken. Kun Marco mangler.

Han begynner å løpe frem og tilbak på andre siden uten å finne et "trygt" sted å hoppe over. Bekken er tydeligvis så skummel (og muligens dyp) at han gjerne må svømme om han ikke rekker å hoppe de 50 centimetrere som skal til før han er over : )

Det er da Christel iler til. Som den omsorgsfulle mammaen hun er så prøver hun å fortelle Marco at bekken ikke er skummel i det hele tatt, men han nekter å høre. Han planter alle fire beina godt ned i jorden mens Christel forsøker litt mer iherdig å dra ham over. Men bekken er for skummel, og hunden er tung, og absolutt ikke villig til å bevege seg.....

Bedre blir det heller ikke av at vi ikke er villige til å snu. Vi har kommet helt hit med livet som innsats. Hoppet fra tue til tue i myrene uten engang å vite om vi noensinne kommer oss opp igjen på tørt land.

Nei det er uaktuelt å snu, Marco må bare hoppe!

Jeg ler mens Christel fortvilet prøver å få flyttet på: -PYSEN!!!!-

Og selvfølgelig så klarer jeg ikke å dy meg. Jeg filmer...., for det er ikke annet å gjøre... Dette må foreviges.

Se bare her...

Vel over bekken var alt velstand, det var som om han vokste på hele greien. Men når Balto seinere prøvde å hoppe over elven var det som om Marco sa: "Dette kan du da ikke mene, du kan jo risikere å.., -å drukne"

Mens hundene gjorde sitt så hoppet vi tre damer videre fra tue til tue. Selv det faktum at Annes støvel ble sittende fast i myren, mens Anne fortsatt var på god vei fremover. Og at mine og Christels turstøvler for lenge siden hadde gitt opp å holde ute vannet så priset vi kun ullens egenskaper og fortsatte videre.

Når vi endelig var tilbake til bilen så var vi ganske så våte og kalde. Og nå, noen dager etterpå har endelig fått varmen igjen i kroppen

Koste meg skikkelig og ville ikke vært denne turen foruten. -Vått eller ikke vått...

Christel har forøvrig laget verdens kuleste kart  over ruten vi gikk. I følge kartet er det merket med grønt der hvor hundene gikk, mens det er merket med solide fotavtrykk der vi gikk.

Må bare påpeke en ting: Hun har nok rotet med merkene... For jeg mener å erindre at vi gikk i sikksakk der oppe i myrene i timesvis. (På en tørr sommerdag så hadde vi nok brukt 10-15 minutter på samme turen :)

Ny nabojente

24.01.07

I nydelig vær og på et aldeles deilig snøføre har vi kost oss sammen med den nye nabo-jenten. Vi har riktignok vært på en liten snarvisitt tidligere, men da var alt litt skummelt og overveldende for en liten valp.

I dag derimot så var det en deilig logrende liten frøken som formelig kastet seg over jentene.

De løp...., og løp...

Alle jentene så ut til å storkose seg i snøen. Og selv de "gamle" damene oppførte seg som valper igjen..

Utrolig hva litt sol og nydelig vintervær gjør med oss alle :)

Etter så utrolig mange dager som vi har hatt med regn så var vi i dag kun hjemme for å kle på oss varmere klær, før det igjen bar ut igjen i snøen...., -deilig...

Deilig å være ute uten å bli våt  

Etter noen runder med løping og leking tok Hedda og Zeeta det litt mer med ro.

De fant seg noen pinner å tygge på, og lille knerten lurte fælt på hvorfor hun ikke lengre fikk være med de store lengre. Men etter noen forsiktige forsøk på å stjele disse flotte tyggelekene så ga hun opp.

Hun satt da bare å kikket på hva som skjedde :)